Jeg har lyst til å fortelle dere om noe av det verste som har skjedd meg, for meg var dette verdens undergang. Nemlig at jeg ikke kunne spille håndball mer. For dere høres det kanskje litt sykt ut, men for meg var dette livet mitt, drømmen min.
Hva skulle jeg bruke dagene mine på og hva skulle jeg trene? Begynte på håndball når jeg var 4 1/2 år, da ble jeg faktisk ropt opp i høytaleren om at jeg var cupens yngste spiller, da var jeg faktisk keeper. Storesøsteren min spilte også håndball på noen lag eldre enn meg, og mamma & pappa var kjempe ivrige også. Det var rett å slett ment for at jeg skulle spille! Fant fort ut at jeg ikke kunne spille keeper ettersom jeg syns det var mye morsommere å løpe rundt på banen og score mål. Etter 9 år fikk jeg en ny håndballtrener, da var pappa hjelpetrener også. Den nye treneren min begynte å klage på at jeg løp litt rart og jeg skjønte ikke helt hva han mente for jeg løp jo som jeg alltid hadde gjort. Han sa hver trening
''Annette, rett deg opp'' og jeg fikk så utrolig mye kjeft for at jeg løp ''rart'' og han mente jeg hadde lagt meg til en dårlig uvane. Jeg ble helt frustrert og skjønte absolutt ingenting. I tillegg til dette begynte jeg som 12-13 åring å merke at jeg sov veldig dårlig om nettene, jeg gråt hver natt og hadde masse mareritt. Jeg begynte også å ha en del smerter i ryggen og en kveld jeg satt på fanget til pappa merket han at ryggraden min var totalt skjev. Vi dro til legen for å sjekke dette, han mente at det hørte med i puberteten og at det ikke var noe farlig. Men jeg hadde masse vondt, løp rart og klarte ikke sove om nettene fordi jeg aldri fant en god stilling. Pappa ga seg ikke og maset seg til at jeg fikk en time til røngten. Der ble jeg sendt rett til sykehuset og de tok masse prøver av meg. Jeg fant ut at jeg hadde
scoliose og at ryggraden min var formet som en S. Ryggraden skal være 0 grader og på det tidspunktet jeg fant det ut var jeg 38 grader skjev. Den var såpass skjev at de ikke ville prøve at jeg først skulle gå med korsett, jeg skulle rett på operasjon. Skulle derfor bli operert på rikshospitalet, men det var jo selvfølgelig litt ventetid. Ventet ett par måneder og ble deretter operert i desember. Det er det verste jeg har gått igjennom og jeg vil nok nesten si at jeg ville gjort hva som helst utenom å bli operert i ryggen igjen. Da jeg havnet på operasjonsbordet var jeg nesten 70 grader skjev. Så på 3-4 måneder gikk jeg fra å være 38 grader til 70. De opererte inn en lang jernstang oppover hele ryggraden min, den er på en måte tvinnet rundt ryggraden slik at den skal bli holdt rett og jeg skal slippe å bli knokrygget.
Det er ikke meg på bildet, og jeg har oppover hele, ikke bare på midten. Jeg kom hjem fra rikshospitalet lille juleaften så det ble en ganske spesiell julefeiring hvor jeg kun lå i sofaen og stappet i meg sterke medisiner. Beskjeden fra sykehuset var å vente 5-6 måneder med å begynne med håndballen igjen. Men rastløs som jeg var ble jeg med på håndballcup i mars, jeg var da kaptein på laget og treneren min lovet meg at jeg skulle få ta alle straffene iløpet av cupen ettersom jeg ikke kunne spille noe særlig. For å skryte litt må jeg få sagt at jeg scoret på alle :-) hihi. Men uansett, når vi kom hjem derifra begynte jeg smått å trene litt, noe jeg ikke skulle gjort. Det var altfor tidlig og det har nå endt med at jeg ikke kan spille håndball mer. Ryggen min klarer det ikke og så fort jeg spiller
litt har jeg kjempe vondt i mange dager. Jeg sliter ofte med smerter fortsatt og det er kjempe kjipt..
Det å få vite at jeg aldri kan spille håndball igjen syns jeg er trist og jeg savner det altfor ofte. Det var hele livet mitt og jeg spilte i 12 år, skulle så gjerne ønske jeg kunne spolt tiden tilbake og gjort ting litt annereledes.
Dette var ikke noe sympati innlegg eller noe, jeg ville bare dele dette med dere. Noen av vennene mine forstår nemlig ikke at jeg faktisk sliter veldig mye med smerter og det iblant går utover humøret mitt, da blir jeg heller bare kalt sur og jeg lar det være og lar de tro jeg er sur. Det er bare at jeg sliter med det og skulle ønske de forstod, jeg gidder ikke klage og si jeg har vondt når jeg har det og blir derfor heller oppfattet som ''sur'' iblant. Heldigvis er det mange jenter som får scoliose som slipper unna med korsett og trening og blir bra med det, men dette var uaktuelt for meg.
Kjedelig! Jeg unner ihvertfall ingen dette og syns det er så bra at legene er så flinke nå til dags.
Det var jo drømmen min, hele livet mitt! Bare se det for deg selv, din egen største drøm bli knust.
Det positive med operasjonen er at jeg har fått en ganske fin holdning og jeg klarer ikke gå knokrygget ettersom jernet holder den rett. Så jeg har ihvertfall fått den ''jente holdningen'' med å gå rett i ryggen
:-)
