You're the voice I hear inside my head

Begravelsen igår gikk fint, det kom maange mennesker, det var nydelige sanger og utrolig mange fine ord ble sagt om Kim Niclas. Jeg er sikker på at omtrent over halvparten av kirken gråt skikkelig, inkludert meg. Håper virkelig Kim Niclas har fred der han er nå og at han tok det riktige valget.
Nå etter det her som har skjedd tenker jeg sånn som ordtaket sier ''man vet ikke hva man har før man har mistet det'' og jeg syns faktisk det stemmer. Det er ikke før man sitter oppi det man innser hvor glad du er i personen det gjelder og du angrer kanskje på ting du ikke har sagt og gjort. Derfor tenker jeg sånn at det er viktig å si ting man føler, heller si at du er glad i en person en gang for mye enn en gang for lite, ikke hold noe inne og snakk åpent & ærlig om ting.
Istad når Christian og jeg satt hos Richard så vi på ekstrem oppussing USA. Da handlet det om en familie som hadde et ganske fint hus fra før av, brått mens moren var hjemme styrtet det et fly rett inn i huset dems og brant opp alt sammen. Moren stod å så på dette og rakk ikke redde noe som helst. Heldigvis var ingen av barna hjemme og heller ikke faren i huset. Tenk alle minnene og tingene som ble brent opp, de mistet ALT de hadde, virkelig alt. Ekstrem oppussing folkene samlet alle naboer og venner, de tok med alt av bilder de hadde fra familien slik at det tilslutt ble masse minner i huset likevel når det ble ferdig. Jeg ble så rørt når jeg så den episoden istad og det minnet meg igjen på at man skal sette pris på alt man har. Vi vet aldri når det blir borte...